“Herrens veierer uransakelige”, het det i mer klerikale tider. Hvis vi bytter ut “Herren” med det mer tidsriktige, men omtrent like mektige “Staten”, gir utsagnet god mening også idag.

Diskriminering er en uting, det er alle enige om (de som ikke måtte være det, sier det i hvert fall ikke høyt). Alle skal ha rett til å bli behandlet som den de er, og ikke ut fra hvilken gruppe de tilhører. For eksempel risikerer diskriminerende bedriftsledere fengsel i opptil 3 år, sier diskrimineringsloven. Og det kan skje hvis de for eksempel unnlater å ansette en somalier bare fordi han er somalier. Ja, så strengt er det, at det er arbeidsgiver som må bevise at det ikke er diskriminert. Det kalles omvendt bevisbyrde, og betyr at bedriftslederen må bevise sin uskyld for å slippe straff. Altså motsatt av hva som er vanlig. Men i den gode saks tjeneste tar man ikke smålige hensyn.

Og det kan være at pisk virker. I hvert fall er det over 10% innvanderere i private bedrifter; og det er en høyere andel enn i stat og kommune. Tar vi hensyn til kompetanse, ikke bare utdanning, men også norsk og samfunnskunnskap, ser det ut til at det i stor grad forklarer de store forksjellene i yrkesdeltakelse mellom majoritet og innvandrere. De som mener at det er massiv diskriminering i arbeidslivet på grunn av hudfarge må forklare hvorfor tamilske menn jobber i like stor grad som majoriteten.

Men hva gjør så myndighetene? En nylig utkommet Stortingsmelding om flyktning- og migrasjonspolitikk gir et innblikk i hvordan staten etterlever sine egne lover. Det dreier seg om “kvoteflyktninger”, altså flyktninger som er under FNs administrasjon, og som Regjeringen henter 1200 av til Norge i året. Tidligere, skriver Knut Storberget, har Norge “vurdert den enkelte flyktnings muligheter for å bli en aktiv deltaker i det norske samfunnet, altså anvendt integreringskriterier.” Individuell prøving, slik det altså kan og bør være etter diskrimineringsloven.

Men prakisen ble endret i 2008. Da ser man ikke lenger på individene: “Derimot kan erfaringene med bosetting og inkludering av ulike flyktninggrupper tas hensyn til ved valg av hvilke flyktninggrupper med gjenbosettingsbehov Norge skal gi tilbud til. Likeledes kan Norge be om at gruppen av flyktninger UNHCR fremmer for Norge har en sammensetning som gjør det lettere for flyktningene samlet sett å bli inkludert i det norske samfunnet.”

Vil ikke Regjeringen ta inn somalske kvoteflyktninger, så gjør de altså ikke det. Fordi de mener at somaliere er vanskelige å integrere, eller inkludere som det heter når det skal forskjønnes litt.

Så kan sikkert Staten si at Diskrimineringsloven ikke gjelder i en flyktningeleir i Sahara. Og det er det sikkert noe i. Men det gjør ikke saken noe penere.

PS. Island har fått sin bankgranskning som viser at det meste ble gjort galt av dem som kunne gjøre noe galt. Omtrent som tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland oppsummerte den norske bankkollapsen på slutten av 80-tallet: “Bad banking, bad politics, bad luck.” DS