“Hvis ikke jeg liker jus, får jeg prøve å finne noe annet jeg liker“, er et greit utsagn i kantinekø. Sagt om universitetsstudier, blir det mer problematisk.
Det er fullt mulig å ta gode kombinasjoner av høyere utdanning som ikke står beskrevet i noe formelt utdanningsprogram. Og slik bør det også være. Men når Aftenposten skriver at en av tre studenter ombestemmer seg underveis, spørs det om det ikke bør strammes litt inn. Og særlig når studentene ser ut til å oppfatte utdanning som et koldtbord med gratis prøvesmaking.
For det er ikke slik. Man kan ikke ”snuse” på et fag for å finne ut om det er noe man liker det eller ikke. Fag er som geitost, opera og luftefisk; man må jobbe med det før man lærer seg å like det.
“ Finn noe du er motivert for”, er et vanlig og velment råd til ungdom som lurer på hva de skal bli. Men det er fullstendig ubrukelig. Det skaper inntrykk av at motivasjon er noe man kan sitte og vente på. Skulle vi lagt dette til grunn i arbeidslivet, ville det ikke blitt gjort mye. Systematikk, plikt og gleden ved hardt arbeid som gir resultater er motiverende faktorer som driver oss i det daglige, men som vanskelig kan kombineres med lystprinsippet.
Og motivasjon kan være helt irrasjonell til tider. ”Hvorfor må vi lære nynorsk”, spurte sønnen min. “Vel, min sønn” sa jeg. “I arbeidslivet får vi ofte oppgaver som virker totalt meningsløse. Men vi må gjøre dem. Jeg antar at nynorsk er en forberedelse på dette”. Urettferdig overfor nynorsken, naturligvis, men det funket der og da.
“Det er ikke noe som heter en gratis lunsj” er et jungelordtak i næringslivet. Noen betaler gildet. Når det gjelder omvalg i utdanning er det skattebetalerne som subsidierer de fremtidige akademikeres faglige snusing. Spørsmålet er om de ikke burde ta en større del av den regningen selv.
PS Oppgave. Finn feilen i dette: A-magasinet skriver at norsk ungdom på 90-tallet så på MTV mens de pugget multiplikasjonstabellen. Hint: Hvis du ikke vet hva ”pugge” eller “multiplikasjonstabellen” er, er du på sporet av rett svar. DS
Jeg er enig i at det er helt håpløs ressursbruk at folk starter på 3-4 studier før de endelig finner noe de trives med. På lærerutdanningen har vi vært bekymret for stort frafall, men jeg har ikke helt fått med meg at situasjonen er ille mange andre steder også.
Men jeg mener nå fortsatt at det å finne noe man er motivert for er et fint utgangspunkt for studier. Og for mange har det fungert helt strålende. Jeg tror man har større sjanser for å lykkes i arbeidslivet hvis man tar en utdanning innen noe man brenner for enn ved å bare styre etter lønn eller arbeidsledighetstall. Men hva man er motivert for bør man klare å ha litt innsikt i etter videregående skole…
Takk for kommentar.
Motivasjon er bra, enig i det. Men det er altså ikke noe som kommer mens man sitter og venter på det. Og folk er forskjellige. Noen vil ha faglige utfordringer, andre tjene penger, atter andre sikter mot ære og berømmelse. Og noen ender på Paradise Hotel.
God sommer.
Selv har jeg “prøvesmakt” fag fra fem av de seks fakultetene på universitetet mitt og dessuten smakt på toppuniversiteteter i USA og Kina. Kan ikke si å ha tatt særlig skade av dette. “Systematikk, plikt og gleden ved hardt arbeid som gir resultater” var nettopp det som motiverte meg til å ta så mange fag, ikke et standardløp.
Er dette et veldig stort problem for samfunnet? De færreste har vel vondt av litt ekstra “unødvendig” skolering, og kjennskapen til de andre fagfeltene kan være nyttig å ha senere. I tillegg er det vel sånn at merkostnaden per student antakelig er ganske lav på grunnfagsnivå, da det er store fag, forelesninger og eksamen skal lages uansett, osv.
Videre, er det nødvendig og ikke minst effektivt med ytterligere økonomiske intensiver? (betal for det selv), det koster allerede 500 000+ å gå et “bomår” for den enkelte.
Her var det mye rart.
Det er minst to forhold som det er henstiktsmessig at hr. Johannesen blir opplyst om.
For det første: Lånekassen gir støtte til maksimalt 7,5 år utdannelse. Har man tenkt å ta seg en mastergrad og kanskje styke på noen eksamener har man faktisk ikke så god tid som det kan virke. Og styker man får man ikke stipend.
For det andre: Det er vitterlig et politisk ønske at flest mulig skal ta en høyere utdannelse. Det er også et ønske om at studentene skal ut av universitetet med en eller annen form for grad. Tror da hr. Johannesen at de som har begynt på et studium som ikke ble som de trodde vil fullføre dette hvis de ikke kan bytte? Neppe. De vil slutte, og begrenses de mulighetene vil de forsure sine omgivelser med forstyrrelser grunnet sin manglende interesse. Vi ser dette hver dag i skolen, det er ingen grunn til å tro at det er annerledes senere.
Og for det tredje. Det er vitterlig ikke gratis å finne ut hva man har lyst til å studere. For lånekassen driver ikke veldedighet. Jeg vil påstå at problemet er større i de krester som ikke er avhengig av lånekassen for å finansiere sine studier. Men der er jo foreldrene en større grad av problemet, og de rammes ikke av statlige reguleringer. At den samfunnsmessige kostnaden av å ha flere studenter gående ikke er ubetydelig kan være så, men det er mennesker det er snakk om det tilhører sjeldenhetene at de alltid vet hva de vil om de tvinges eller ikke. Det hadde vært mye billigere om alle visste hva de ville, men slik er nå en gang verden ikke.
Når det kommer til noe så viktig som utdanning så må det være lov å prøve seg litt fram. Det er tross alt avgjørende for hva man skal holde på med resten av livet.
Men kanskje koldtbordmodellen med gratis prøvesmaking ikkje er så dum? Sett at ein kunne ta eitt eller to semester med kortare innføringsemner i ulike fag ein vurderer. Då kunne ein funne ut av korleis typisk faglitteratur ser ut, kva som er vanlege arbeidsmetodar, korleis fagmiljøet på lærestaden er osb. Kanskje det hadde motverka det du nemner som er det verkelege problemet, nemlig at mange begynner på mangeårige studieløp der dei ikkje passar inn? Så har ein då også fått eit nyttig innblikk i dei faga ein ikkje vel å gå vidare med, sjølv om slike innføringsemner sjølvsagt ikkje gir eit heilt dekkande bilete.
Jeg er enig i at det er problematisk (og dyrt) at mange kaster bort tid ved hyppige skift av studier. Og det er åpenbart mange som har godt av litt god gammeldags pliktfølelse. Samtidig er det vesensforskjell på å bite tennene sammen og ta et kjedelig fag, som nynorsk, og å ta en hel utdannelse man ikke liker.
Utdanning innebærer en utviklingsprosess, og jeg tror ikke vi skal undervurdere verdien av å kunne endre kurs underveis. Det at så mange gjør det er kanskje grunn til bekymring, men det er slik jeg ser det mer et tegn på at informasjonen om hva studiene inneholder er for dårlig i forkant, samt at ungdommen nok er litt for lite flinke til å orientere seg.
Det er bedre å bruke ett år ekstra og få en utdannelse man kan bruke, enn å bruke 5 år på en bortkastet utdannelse.
Kanskje er løsningen på problemet større grad av mulighet til å bytte mellom studieretninger, for eksempel etter et halvt år, dersom man åpenbart har valgt feil, og der man får benytte de fag man har tatt i en ny grad.
Takk for gode kommentarer – en spesiell hilsen til Samuel for hans forsøk på voksenopplæring: Lånekassen gir støtte i 8 år (og mer i noen tilfelle), ikke 7,5 som du skrev.
Jeg er enig i at det må være lov å ombestemme seg. Jeg er også enig i at motivasjon er viktig. Men motvasjon kan komme på så mange måter. Og når 1/3 av studentene ombestemmer seg, når 1/3 av studentene er over 30 år, og når svært mange bryter av uten å fullføre, har vi som samfunn et problem, for ikke å snakke om problemene for dem som mislykkes i systemet. Derfor bør vi se på dette. En mulighet kan være renter i studietiden og heller øke stipendene ved avlagt eksamen. En annen kan være skolepenger (BI har dette idag, uten at det oppfattes som noen sosial katastrofe – Lånekassen gir lån til skolepenger). En tredje er å se på finasieringsordningen for universiteter og høyskoler, en fjerde er bedre rådgiving. Ex.phil og ex.fac skulle jo gi netopp en slik “snusemulighet” som mange er inne på, men fungerer åpenbart ikke. Mye å ta tak i.