Private helseforsikringer eksploderer, melder Dagbladet, og er bekymret for at det skaper ulikheter. Men det er ikke det eneste som eksploderer i helsevesenet:

Vi bruker over 200 milliarder kroner på helse pr år, ca. 50.000 kroner pr innbygger. Og øker, fra 10 prosent av BNP idag til 14,5 prosent i 2060 (med dagens standard), ifølge Perspektivmeldingen. Det er mange grunner til dette:

Antallet eldre øker. Og eldre er – ikke unaturlig – den gruppen som legger beslag på de største helseressursene.

Det skjer en rivende teknologisk utvikling i helsevesenet. Stadig flere sykdommer kan helbredes eller dempes. Bra for oss alle, men det koster.

Kvaliteten blir bedre, og frykten for å gjøre feil øker. “Se det an noen dager, det blir 200 kroner takk”, sa legene før. “Vi tar noen prøver for sikkerhets skyld”, sier de nå. Det blir penger av slikt.

Summen av alt dette blir at folks ønske om helsetjenester samlet overgår det vi er villige til å finansiere gjennom offentlige budsjetter. Og da oppstår forskjellige privatfinansierte ordninger, som da helseminister Brustad benyttet det private Volvat medisinske senter, eller når bedrifter kjøper helseforsikring til sine ansatte, enten som et velferdstiltak, eller for å sikre at de kommer raskt tilbake i jobb ved sykdom.

Fortrenger dette pasienter i de offentlige helsekøene, slik venstresidens tenketank Manifest analyse hevder? Bare hvis man ser statisk på det, slik det er vanlig i de kretser.

For det første kan tilbud utenfor det offentlige bidra til å øke sysselsettingen hos helsepersonell, bla. sykepleiere, som i stor grad idag jobber ufrivillig deltid.

For det andre kan det trekke til seg kvalifisert helsepersonell fra andre land. I enkelte deler av landet er svenske leger mer vanlig enn norske.

For det tredje kan behandling skje utenlands. Dette skjer bl.a. ved øyeoperasjoner. Betalingsdyktige norske pasienter er velkomne i mange land, som ser på helse som vekstnæring snarere enn utgiftspost. EUs pasientdirektiv gir rett til behandling i andre EU-land. Det vil forsterke denne utviklingen.

Vi står ikke i fare for få et helsemarked. Det er der allerede, og det vil fortsette å vokse. Skulle det offentlige gi et gratis tilbud til alle for absolutt alle plager, ville statens finanser bli fullstendig sprengt. Dermed må det settes grenser for hva det ofentlige kan finansiere, og dermed vil det dukke opp privat etterspørsel i tillegg.

Den viktige helsedebatten blir nettopp å trekke opp klare grenser for hva det offentlige skal finansiere, og hva den enkelte må klare selv. Om helsevesenet skal organiseres etter Hanssens samhandlingsreform, eller etter de borgerliges forslag om å avvikle de regionale helseforetakene, er ikke det avgjørende. Slike forslag er best bekrevet av alle byråkraters far, sir Humphrey i den britiske serien Yes, Minister: “Politician’s logic: We must do something. This is something. Therefore we must do it.”

PS Navnebror kunnskapsminister Solhjell mener forslaget om bussing av elever er en avsporing. Bra ansats til politisk retorikk. Hadde han lagt til at det skal skinne av skolen (gammelt – men forlatt? – SV-slagord) hadde det blitt ganske så strålende. DS