Hvor fri kan forskningen være?

“Forskning må være fri”, proklamerer Aftenposten. Flott sagt, men det er også alt.

Foto: Ketil Born/Nasjonalbiblioteket (cc-by)

Det er naturligvis ikke så enkelt, selv om forskningsminister Tora Aasland var brennkjapt ute med et “Frihetsdirektiv” da noen, dvs Aftenposten, begynte murringen i forrige uke. Det dreide seg om en SINTEF-rapport som oppdragsgiveren, Arbeidsdepartementet, underveis foreslo endringer i. Selv om a) det er helt normalt, som også den angjeldende forsker selv sier, med faglige diskusjoner og innspill fra oppdragsgiver, og b) det ble ikke gjort slike endringer som AD foreslo, og c) rapporten ble offentliggjort i sin helhet, så brukte likevel Aftenposten saken som et bevis på at den frie forskningen var i fare.

Forskning verken kan eller bør skje i et vakuum. Samfunnsforskning vil ofte være i grenselandet mot politikk. Det finnes gjerne adskillig kunnskap om temaene også blant oppdragsgiver. I de tilfellene som har vært trukket frem, er det nettopp utsagn som ligger i mellom forskning og politikk som har vært omdiskutert. Og slik bør det være; det kan ikke være fritt frem for en forskningsinstitusjon å tolke egne resultater helt frem til politiske vedtak, uten å møte motforestillinger. Men når det kommer til det endelige resultatet – utforming av rapporten – er det forskningsinstitusjonens ansvar.

Slik er reglene, slik har de vært og slik er de nå presisert helt unødvendig av departementet. Og det ikke kommet frem noe som tyder på at de har vært brutt. Storm i et vannglass, som naturligvis ikke forhindret opposisjonspolitikere av alle valører fra å blåse seg opp til vante høyder. Uforpliktende og høystemt prat om frihet gjør seg alltid godt før  jul. Ellers også, for øvrig.

Som nevnt kan grensene mellom forskning og politikk være uklare. Men det er ikke sikkert at det kan eller bør reguleres ytterligere ved nye regler, eller ved at forskningsinstituttene ikke får drive konsulentvirksomhet, slik Aftenpostens kulturredaktør anbefaler. Nå er det jo det opp til hver og en å definere om de vil drive med slikt, men for mange vil nok å avskjære seg fra et slikt marked bli å søke en død i skjønnhet.

Det forskningsverdenen derimot kunne gå nærmere etter i sømmene, er egne medlemmers hang til å blande fag og politikk, som vi så demonstrert til overmål under Hjernevask. Eller enda verre, mene en hel masse om politikk under dekke av at de er eksperter på et område som ikke angår det de uttaler seg om. Dette har også noe med forskningens frihet å gjøre.

Og så hører det med til historien at stridens eple, hvorvidt Norge har unormalt høyt sykefravær eller ikke, nå er avgjort gjennom en OECD-rapport. Resultat: Full seier til oppdragsgiver, fullt nederlag for en politiserende SINTEF-forsker, som burde blitt ved sin lest.

PS Aftenposten driver også banebrytende forskningsformidling: “Arkimedes skal ha ropt “Eureka” da han fant ut at man kan måle volumet til en uregelmessig gjenstand ved å senke den ned i vann”, skriver avisen. Med fare for å bli anklaget for å undertrykke den frie forskningsjournalistikk: Det var vel egentlig oppdrift som var poenget? DS

  • Jan

    Skal man være en smule tabloid kan man si at alle viktige oppdagelser har funnet sted ved et uhell. Av den grunn bør ikke forskning være så altfor styrt. Man kommer ingen vei med oppdragsforskning uten bred grunnforskning.Det som imidlertid er uheldig og en smule utbredt i Norge er “politisk forskning”. Med det mener jeg forskning som har som mål å “bevise at en politikk er mer vitenskaplig enn andre”. Vi har fått en rekke slike forskningsinstitusjoner. I særlig grad arbeider de med å fortelle oss at kvinner og menn er like og at sosialdemokratiet er det nærmeste man kan komme det politisk fullkomne.

  • Baard

    Det er vel det som kalles oppdragsforskning. I litt utvidet betydning…