De nye NAV-bohemene er nok interessante å diskutere om og med. Men de aller fleste unge i faresonen er ikke forfatterspirer. Svært mange av dem kan ikke engang lese eller skrive skikkelig.

Jens Bjørneboe har gitt en fargerik beskrivelse av hvordan han hang med fetter Andre Bjerke i de første krigsårene. Bjørneboe malte, Bjerke komponerte. For øvrig flyttet de knappenåler på verdenskartet  for å markere krigens gang, røkte sigaretter og drakk absinth eller hva man kunne svartebørse til seg. Godt å ha velbeslåtte familier som kunne finansiere de sorte får. Senere har de gledet og opplyst oss med svart humor, glitrende dikterkunst og svarte faner.

Vår tids sjefsbohem heter Vegard Skjervheim. Hans kunstneriske produksjon hittil består i to kronikker om livslede og NAVing, og avslører ingen ny Bjerke etter min mening, men man vet jo aldri. Han viser ikke liten selvinnsikt, og kan jo være en late bloomer. Skjervheims betraktninger viser oss en livstretthet som ikke har vært observert siden Trond Viggo gjorde “Slapp Reggae“.

Men han har gitt debatten om ungdom utenfor arbeidslivet en ny dimensjon, det skal Skjervheim ha. Dagens Næringsliv hadde et større oppslag lørdag om de nye unge deprimerte trygdemottakerne. De som er blitt fortalt at du kan bli hva du vil bare du ønsker det nok, men som oppdager at de ikke var riktig det geniet mamma og pappa og andre velmenende voksne hadde prøvd å innbille dem fra de fikk sine første melketenner, og det lenge før søskenbarnet.

Man kan bli deprimert av mindre, men så sørger da også voksenverden for å kompensere med en diagnose til trøst og ikke minst nytte i møtet med NAV. Og dermed er retten til arbeidsavklaringspenger avklart.

Nå er det naturligvis interessant å følge de bleke unge som skulle blitt alt det de ikke ble, og diskutere hvorvidt det skyldes en grunnlegende brist i 68-ernes realitetsorientering og barneoppdragelse. Jeg tror ikke på den teorien. For det første har vi mange generasjoners erfaring for at unge mennesker blir robuste individer på tross av foreldrenes mange feil.

For det andre er Skjervheim og hans likesinnede ikke representative for det virkelige problemet med unge utenfor arbeidslivet: De fleste av dem kommer gjerne fra ressurssvake familier og har aldri hatt noe genistempel heftende ved seg, snarere tvert imot. De aspirerer ikke til kunstnerstipend eller skuespill, men gjør mer eller mindre vellykte forsøk på å skaffe seg noe å drive med i den delen av arbeidsmarkedet hvor kompetansekravene er lave, men konkurrentene til gjengjeld mange; fra Sverige, fra  Øst-Europa og fra fjernere land. Det er dette som er et stort samfunnsproblem, ikke at mer marginale grupper føler at de er eslet til noe større enn å stå i butikk.

PS. Streikenytt. Halve Norge står stille, ifølge Dagbladet; Frank Aarebrot er tatt ut i streik. Vi må nøye oss med Hans Wilhelm Steinfeldt. DS