Argumentene for står fortsatt sterkt – spesielt argumentet om valgfrihet. Mange vil nok bruke barnehage en del, men ikke nødvendigvis hele tiden! Pengene bør følge barnet, slik at hvert barn får den samme støtten enten de går i barnehage eller ikke.

Motargumentene holder ikke i det hele tatt:

Kontantstøtte som “eksporteres” er lett å få slutt på – vi kan jo begrense kontantstøtten til tilfeller hvor både barnet og foreldrene bor i Norge. På samme måte som at støttede barnehager bare finnes innenfor Norge. Så var det problemet løst.

At kontantstøtte holder barn vekk fra barnehagen er ikke et argument i det hele tatt – fordi barnehage ikke er et mål i seg selv. Eller fins det virkelig partier som ønsker statlig kontroll over barna?

Argumentet om innvandrere er heller ikke noe stor sak. Valgfrihet bør jo gjelde for innvandrere også, akkurat som for etniske nordmenn. Det kalles å behandle folk likt. Uansett er innvandrerne en lite særgruppe, og om de har noen problemer bør ikke det gå utover alle andre! Innvandrerne har tross alt et tilbud – de KAN sende barna i barnehage for at de skal lære seg norsk. Hvis de velger å la være, bør de sørge for opplæring på annet vis. Om de ikke gjør det, skaper de seg et problem (hvis ikke planen er å reise ut etter noen år, slik en del av dem gjør). Men problemet skaper de bare for seg selv, ikke for andre. Dem om det. folk gjør utrolik mye annet dumt også, uten at staten griper inn.

Argumenter om kvinneproblemer er også feil. Kontantstøtten er nemlig kjønnsnøytral, og utbetales også om det er faren som er hjemme med barna. Nå vet vi at det ofte er kvinnen som blir hjemme, men det er ikke et problem i seg selv. Det betyr bare at:

1. Folk ordner seg anderledes enn visse politikere hadde ment. Det betyr ikke at det er noe galt med folket, bare at ideologien ikke passer med virkeligheten og folkeviljen.

2. Mange kvinndominerte yrker er dårlig betalt. Da bør politikerne heller gjøre noe med dette, heller enn å bruke tvang.

Kontantstøtten gjelder uansett bare de første av barnets leveår. Det er fortsatt mulig å gå inntill flere år i barnehage etter det, hvis det er poenget. Hva er problemet med at mange foreldre ønsker å gi barnet sitt en trygg start på livet med en til en kontakt? Det er langt flere som kunne ønske å bruke mer tid hjemme med sin ettåring, men som drar ut i jobb av økonomiske årsaker. Hvilken forskning er det som viser at ett til toåringer klarer seg best (etter å ha vært) i barnehage? Vi har titusner av år med historie som viser at de fleste foreldre klarer jobben ganske bra. Det er rettferdig at pengene følger barnet (barnehage eller ikke), og jeg synes vi skal slutte å undervurdere foreldres evner til å velge det beste for sin familie.

Jeg fatter det bare ikke.
Argumentene mot kontantstøtte er i stor grad at den holder kvinner borte fra arbeidslivet, og barna borte fra barnehagen. JA, det er faktisk poenget!!
Kontantstøtten gjelder jo bare til ungen har fylt tre år, og selv om det fortsatt finnes folk som mener det er bedre for barna å være i barnehage enn hjemme hos mor (eller far) før fyllte tre år, så er de fleste fagfolk iallefall enige i at i barnets første tre år er det av stor betydning at de knytter sterke bånd til foreldrene, og særlig mor.
Det høres ut som artikkelforfatteren mener det er en ulempe at foreldrene velger å være hjemme med barna i disse tre første og viktigste årene, og at det nærmest kvalifiserer til latskap og utnyttelse av systemet.
Vil vi virkelig skape et samfunn der yrkesaktivitet og karriere er viktigere enn barnets beste? Barnas beste er nemlig IKKE å være i barnehage som to-åring. Etter fyllte tre år er nok barnehage en sunn og grei plass for et barn å tilbringe noen timer, men ikke så lenge som mange idag gjør, nemlig opptil 8-9 timer hver eneste arbeidsdag.

Dersom noen faktisk utnytter kontantstøtten slik at det virkelig kan kalles utnyttelse av systemet, så må støtet rettes mot disse, ikke mot alle dem som har god nytte av dem, eller -, som svært mange rundt omkring i landet, – er helt avhengig av den!

Vi har gjort det verdivalg at en av oss er hjemme med småbarna (vi har 7 barn). Kan Baard forklare meg hvorfor mine skattepenger (vi lever på èn inntekt) skal gå til å subsidiere barnehageplass til andre småbarnsforeldre som lever på to inntekter, og “ikke har råd” til å betale det en barnehageplass reelt sett koster?

Jeg mener prinsipielt at staten ikke bør subsidiere verken barnehageplass eller vårt verdivalg om å være hjemme med barna (eller barnetrygd). Det bør i stedet gis fradrag på skatten.

Men saken er nå engang at samfunnet har valgt å bruke store beløp på å subsidiere at folk velger å få seg barn. Er det da rett at disse enorme beløpene (kr. 100.000 pr. barn) kun alene skal tilfalle de som gjør det i Norge politisk korrekte valg å sende barna i barnehage?

I hovedsak er jeg enig i motargumentene mot kontantstøtten, men: Det er ikke riktig at det er full barnehagedekning. Det er nemlig sånn at om alle barn født før 1. september året før har barnehageplass kan kommunen si at den har full barnehagedekning. M.a.o. kan mange barn være nærmere to år før de får barnehageplass, og dermed må foreldrene i mange tilfeller ta et år ulønnet permisjon, og da synes jeg kontantstøtte er helt på sin plass.

At barn skal gå i barnehage har tre grunner i dagens politiske Norge. På delt førsteplass kommer næringspolitikk og likestillingspolitikk. Så er det noen åpne plasser, før vi langt nede på lista finner barnas beste. La det være åpenbart. Barnehageutbygging skjedde med ett mål for øye – nok plasser. Ingen som snakket om kvalitet. Ingen politiker på venstresiden som i det hele tatt er åpne for å høre på når noen i det hele tatt nevner om det er det beste for barnet å ha andre personer enn foreldrene som “hovedtilknytningspersoner” fra før det kan snakke og gå. (Tar jeg feil, hvis meg den som gjør det, og jeg regner ikke med svenske Nina Bjørk). Er disse menneskene kanskje litt sjalu på foreldrene som velger å ofre sin karriere (i så mye som ett år!) for å få mer tid til barnet sitt? Utrolig at så mange som tror det er jobb! – åtte timer om dagen! – som er det eneste saliggjørende for mennesker.

Så kan man tenke på én liten sak til. Disse mørkhudete kvinnene (for det er vel ikke tyske og franske innvandrere til Norge som er problemet her?) kommer fra kulturer der kvinnens plass er på kjøkkenet, i vaskekjelleren og på gulvet med barna. Tror noen at trusselen om noen få tusenlapper mindre i måneden (+ utgifter til barnehaget på kjøpet) er hva som skal til for å få dem til å omfavne det norske systemet der foreldre og barn lever nærmest adskilte liv fra ettårsalderen? Helt håpløst. Og understreker mitt hovedpoeng, barnehager er til for skatteinngang og for å få kvinner i arbeid. Men heldigvis er det ikke alle som deler disse målene som så ærgjerrig settes for oss. Hurra for disse menneskene!

Baard. Du har rett i at vi ikke har rett til å kreve at staten betaler uansett hvilke valg vi gjør, men samtidig tar du grunnleggende feil.
Hva som er mine og min kones rettigheter er en sak, hva som er barnets rettigheter er en helt annen.
Nå er det nå engang sånn at vi lever i 2011, i et samfunn der staten kontrollerer det meste av våre valg, og det er jeg nødt til å forholde meg til enten jeg liker det eller ikke.
Hvis jeg ikke er skoleflink, ja så får jeg etter all sannsynlighet et lavtlønnet yrke. Hvis jeg er nevenyttig og vil sette opp et hus, så kan jeg ikke bare spytte i nevene og begynne å felle trær. Jeg må forholde meg til dagens regler og ordninger, og dette gjør at eneste mulighet er å kjøpe et ferdig hus. Jeg kan ikke gå ut i skogen og skyte dagens middag. Jeg kan ikke bruke hest og slede til jobben. Jeg kan ikke bare kjøpe meg en bil og kjøre dit jeg skal, jeg må betale det det koster for førerkort, omregistrering, årsavgifter osv osv. Staten bestemmer når barna mine skal på skole og hvor lenge.
Staten bestemmer at jeg ikke kan kjøpe noe i utlandet der prisene er lave nok til at jeg har råd til det, for alt skal fortolles må vite.
Så godt som alt jeg gjør av betydning har staten en finger borti, enten ved økonomiske krav eller ved at et regelverk må følges.
Helt greit alt dette her, det er sånn et moderne samfunn fungerer, men så må det også være slik at staten har et ansvar tilbake til enkeltmenneskene, slik at ikke det blir et samfunn kun for vellykkede A4 mennesker, og at de litt under gjennomsnittet “vellykkede” og friske blir skviset ut.

Skal mine barn få en trygg og god barndom, noe jeg mener alle barn har rett til, så MÅ staten ta ansvar for dette. Så kan man jo diskutere om barnehage eller å være hjemme med en av foreldrene er det beste for barna, men jeg tror nok de fleste er enige i at det siste er ideelt i barnas første år, og det er der kontantstøtten kommer inn.
Det er ingen menneskerett å være i yrkesaktivitet hele voksenlivet, men det er en menneskerett å få tilrettelagt for en trygg barndom så langt det er mulig. Når så noen foreldre velger å prioritere det siste for barnas skyld, så mener jeg faktisk at staten har plikt til å legge tilrette for dette, iallefall i et velstående land som Norge, hvor de uansett betaler for barnepass.
Du skriver om både barnehagetilskudd og kontantstøtte som om det bare er bortimot unødvendig snillisme fra statens side, og har dermed valgt å ignorere helt og holdent dem som sliter med å få endene til å møtes, og dem er det faktisk ganske mange av her i landet. Disse økonomiske problemene kan ofte være et produkt av alle overnevnte ordninger og det samfunssystem som staten i hovedsak utformer, så det er på høy tid at disse også blir tatt med på den politiske agenda.