Look to Åmli, sier politikerne, særlig de som ikke har makt og ansvar. For i Åmli kommune har de løst velferdsfella. Eller har de det?  

Sosialklienter på vedhogst ser ut til å ha en helbredende virkning: Åmli kommune hadde 109 sosialklienter i 2004, nå er det 34. Og politikerne, særlig Høyre, jubler over resultatene og vil ha en Lex Åmli.

Men 109 sosialklienter i en kommune med 1825 innbyggere var en norgesrekord som forhåpentlig aldri blir slått, og tilfeldigheter kan gi store utslag i små kommuner. Og  ikke bare sosialkostnadene har blitt redusert til en tredel, det har også arbeidsledigheten i kommunen. Lav ledighet gir natuligvis færre sosialklienter. Og det er stor nedgang i bruk av sosialhjelp i nabokommunene også. Så det lokale NAV-kontor har nok fått god drahjelp fra konjunkturene. Det kunne også vært interessant å se på utviklingen i kommunens bruk av arbeidsavklaringspenger; på landsbasis har den stønadsformen tatt over en del sosialklienter.

Men noe må de har gjort i Åmli. Harde krav og reduksjon i sosialstøtten for dem som ikke vil jobbe, har skapt trygdeflyktninger. Kommunale lastebiler er brukt til å kjøre flyttelass så langt som til Moss. Kanskje har noen av dem funnet veien til Kongsvinger også, der “å nave” er blitt et godt alternativ til russetid for skoletrøtt ungdom; et NAV-finansiert friår.

Og trygdeflukten gjorde i hvert fall inntrykk på Høyre, som ville bruke Åmli-metoden også andre steder. Hva metoden egentlig bestod i, kom aldri helt klart frem. Men slikt stopper jo ikke en politisk debatt.

“Eks-narkomane kan ikke svinge øksa i skogen”, sa arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, og angret nok på det med det samme. Men det var for seint: Trine Skei Grande var raskt ute og svingte øksa mot Bjurstrøm: “Et skremmende menneskesyn”, sa hun. Snart er det bare Grande igjen med et menneskesyn som matcher Grandes standard.

Jeg tror jeg vil gi Bjurstrøm et poeng. Det er ikke så enkelt som å si “arbeid for trygd”, og tro at det løser alt. Det er åpenbart fornuftig at det er bedre for alle om de som er trygdet og kan jobbe faktisk gjør noe i stedet for å være passive mottakere. Og når noe så åpenbart fornuftig ikke blir gjennomført, så er det fordi det er vanskelig å gjennomføre. Det krever mye adnministrative ressurser, og det har problematisk grenseflater, både mot det ordinære arbeidslivet og mot funksjonshemmede i større eller mindre grad. Forskjellige varianter av arbeid for trygd har vært forsøkt siden Gro Harlem Brundtland var statsminister, men uten at det har lykkes.

Og i det store bildet er sosialstøtten bare småpoteter; 4,5 mrd kr pr år brukes på den, mot 100 mrd tilsammen på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Tilsammen dreier det seg om over en halv million mennesker. Så mye skog har vi ikke i landet.

Og naturligvis har også Åmli-medaljen en bakside: Fra kommunens hjemmeside: “Kommunestyret vedtok i sitt budsjettmøte 15.12.2011 å ikkje bevilge pengar til ordninga med sommarjobb for ungdom i 2012. Det betyr at kommunen i år dessverre ikkje tilbyr sommarjobb til ungdom på 16 og 17 år.”

Men det er vel ikke så farlig; de er jo ute og hugger ved på kommunens regning uansett.