“Norge er et land i verden, herr President” sa Lars Korvald i 1972. Men det var før oljen hadde gitt inntekter og Euro noe ikke engang de mest pessimistiske EEC-motstanderne kunne tenke seg eksistensen av. 

Siden har det rent mye oljepenger inn i norsk økonomi. Det har gitt oss muligheten til å utvikle en velferdsstat som man bare drømmer om i andre land – og etterhvert kommer jo også endel hit for ved selvsyn å konstatere det, og kanskje også prøvesmake litt.

Men det skal dreie seg om lønn. Oljepengene har også funnet veien til din og min lommebok. En illustrerende graf i Dagens Næringsliv: Siden 2000 har reallønningene i Eurosonen økt med et par prosent. I Norge: 40%. Og årets oppgjør ble så urolig og dyrt at det har skapt rabalder. Jens Stoltenberg innkaller til møte, Roar Flåthen vil rydde opp, og Virke mener at industrien har vært for rause med tillegg ved vårens oppgjør. Industrien selv, ved Stein Lier-Hansen, mener på sin side at det er minst et like stort problem at andre grupper overvurderer indsustrilønnsveksten og tilpasser sin egen lønnsøkning til et tall de selv finner på.

Så det er nok å ta fatt i; ikke minst det at streik er blitt noe man bare kan unne seg å drive med i offentlig sektor. I det konkurranseutsatte næringslivet er risikoen ved å streike etter hvert blitt stor: Sushispisere i Sør-Korea er utro – 2 ukers stopp i lakseimporten fra Norge kan være nok til at Chile overtar markedet. Annerledes i det offentlige;  arbeidsgiver sparer penger for hver streikedag, og de ansatte har streikebidrag på høyde med utbetalt lønn, om ikke over.

Og bak ligger noen tunge utviklingstrekk, som BI-professor Erling Røed Larsen har illustrert slik: “Norsk utepils er dyr for å hindre kelneren i å arbeide i Nordsjøen”, sier han. Og mener følgende: I oljebransjen er fortjenesten så høy at de byr opp lønningene for å trekke til seg arbeidskraft. Skjermet virksomhet kan øke prisene uten å miste for mange kunder, og kan derfor kan følge opp lønnskonkurransen. For eksempel offentlig sektor og utecafeene på Aker Brygge. Men de konkurranseutsatte utenfor oljebransjen sliter. Setter de ikke lønningene opp, får de ikke folk. Setter de lønningen opp, får de folk, men kan prise seg ut av markedet.

Og der kommer arbeidsinnvandringen inn, ifølge Røed-Larsen. 30 000 flere EØS-innvandrere hvert år sørger for å fylle jobbgapet, og øker med det både bedriftenes inntjening og skatteevne. Bra på kort, men ikke på lang sikt, mener Statistisk sentralbyrå, og viser til mulig press på velferdsordningene.

Så på lang sikt er vi om ikke døde, som Keynes sa, så like, i hvert fall i EU-delen av Europa. Det sørger forskjeller, tyngdekraft og de fire friheter for.

PS :  ”Hjernekrymparane får så hatten passer.” Dag og Tid kommenterer rettspsykiatriens sammenbrudd. DS