Jeg husker fra mer radikale år at det føltes litt merkelig å avsynge “Internasjonalen” i vårlige rekkehusomgivelser under 1.mai-frokosten. Særlig det om sult. Men er det kampdag, så er det kampdag.

Og kampdag har det vært siden 1890 i Norge. Og først på agendaen: 8-timers dagen. Men det var altså 8 timer 6 dager i uken. Idag vil vel ikke en gang NHO gå i tog for å få igjennom et slikt krav. I snitt jobber nordmenn 33 timer pr uke. Og 1. mai innleder en måned så stappfull av hellig- og merkedager at en full arbeidsuke inntreffer hvert jubelår.

Men det er nok av saker likevel. Civitas Lars Fr. Svendsen skriver i Aftenposten om det brutaliserende arbeidsliv. En ren myte, mener han, og viser til høy yrkesdeltagelse, lav arbeidstid og fornøyde medarbeidere. Eneste skår i gleden er at offentlig ansatte blir stadig mindre fornøyd med sin arbeidsgiver. Skal man tro deres organisasjoner, er det bare en ting som er verre, og det er forsøk på å privatisere jobbene. Derfor vil vi nok i årets tog se Sykepleierforbundet under den kreative parolen “Nei til pirat sektor“.

Byggstreiken er avsluttet, og partene er vel forlikte. Godt er det. “Vi streiker til beste for norske og polske bygningsarbeidere”, sa de tillitsvalgte. Men det hørtes ut som om de sa: “Pjotr, vi streiker for din skyld – reis hjem!” Det er ikke alltid like enkelt å kombinere gode prinsipper med praktisk politikk i en global hverdag. Det erfarer både arbeidsgivere og arbeidstakere.

Hva gjør så NHOs medlemmer på den vakre maidagen? Luker i rosebedet? Å nei, det var i gamle dager: Flotte forhold mellom Katnosa og Gjeringen, kan Skiforeningen melde. Pass på vannene; rødt klister i anledning dagen, og for øvrig Ceraføre.

Godt tur og god helg, på ski eller bak fanene!

PS De rene og ranke synger bare de to første versene av Interasjonalen, og mister dermed “av skatter er vi tynget ned” i 3. vers. Det ville da også passet dårlig sammen med årets lønnskrav i offentlig sektor DS