Du skriver: “Studenter er jo ofte både skolerte og smarte. Men erfaring i forretningsdrift har de i liten grad. De som engasjerer seg i studentvirksomheter, har naturlig nok et kortsiktig perspektiv på vervene sine. Det blir ikke kompetente styrer av slikt.”

Hva mener du mangler for at et slikt styre skal være kompetent? Sett i forhold til virksomhetens formål.

Innlegget ditt er litt som BDO sin rapport om studentsamskipnadene – lite nyansert, og med et noe snevert kildegrunnlag. Du tar, i likhet med BDO, heller ikke i særlig grad innover deg at studentsamskipnadene er en egen virksomhetsform, og derfor ikke direkte sammenlignbar med vanlige bedrifter.

Vi i studentorganisasjonene er glade for at rapporten bekrefter det vi har ment hele tiden – nemlig at det stort sett går veldig bra med studentsamskipnadene. Vi har noen utfordringer, og det er vi klar over, og vi ser fram til å samarbeide med Kunnskapsdepartementet, Samskipnadsrådet og alle landets studentsamskipnader for å gjøre studentsamskipnadene bedre. Selv om bortimot 1 av 5 studentsamskipnader stemples av BDO-rapporten til å ha ”faretruende dårlig økonomi” rammer dette ikke 20 % av studentmassen; som med vanlige bedrifter er det hovedsakelig blant de små og mellomstore studentsamskipnadene vi finner de største utfordringene.

Du stiller, i likhet med BDO-rapporten, spørsmålstegn ved flere aspekt ved studentstyringen av studentsamskipnadene. Vi vil først og fremst slå fast at studentsamskipnadene skal fortsatt være, og må være, styrt av studentene selv. Det er viktig at den lokale autonomien er stor og at de lokale studentdemokratiene fortsatt kan stå fritt til å velge hvorvidt studentene skal ha styreflertall. Det er studentene selv som kjenner sine velferdsbehov. Studentsamskipnadene er av studenter for studenter, og det er avgjørende at studentene selv kan forvalte til egen velferd.

Du påpeker at studenter i liten grad har erfaring i forretningsdrift, og at de som engasjerer seg har et ”kortsiktig perspektiv på vervene sine”. Vi vil påpeke at man på ingen som helst måte er sikret at de andre styremedlemmene, eksempelvis representanter fra utdanningsinstitusjonene eller ansatterepresentanter, har erfaring med forretningsdrift. I motsetning til disse er ofte studentene mer villig til å lære og tilegne seg den nødvendige kunnskapen for å skjøtte de viktige vervene som styremedlemmer i styret i studentsamskipnadene er. Studenttillitsvalgte i studentsamskipnadsstyrene har naturligvis kortsiktig perspektiv på vervene sine, da de sitter i en begrenset periode, men de har ikke kortsiktige perspektiver på utfordringene studenter står overfor og mulige løsninger på disse. Det som kjennetegner studenttillitsvalgte over hele fjøla er solidaritet med andre studenter, og ønsket om å skape en bedre verden – både for studenter og andre, gjennom langsiktig og strategisk jobbing.

Vi erkjenner at det er variasjon blant studentsamskipnadene og i hvor godt rustet studentrepresentantene er for å ta fatt på et styreverv. Dette er ikke uproblematisk, og studentorganisasjonene har derfor foreslått at det etableres felles ordninger for kursing og nettverksbygging, og at det må vurderes hvorvidt felles valgperioder for studentrepresentantene vil være hensiktsmessig i så måte.

Du avslutter med følgende kommentar: ”Nå vil departementet gjennomgå hele samskipnadsmodellen. Og bra er det. 70 års prøving uten helt å lykkes bør være nok”. Studentorganisasjonene er glade for at Kunnskapsdepartementet gjennom bestillingen av rapporten har tatt tilsynsansvaret sitt overfor studentsamskipnadene på alvor, og anerkjenner de utfordringene rapporten peker på. Det vi derimot protesterer mot er utsagnet om at studentsamskipnadene ikke har lykkes. Studentsamskipnadene bidrar til å sikre lik rett til utdanning ved å tilby supplerende velferdstjenester som er tilpasset studentenes unike behov. De er den beste måten å organisere studentvelferd på, og det er en unik virksomhetsform som det er verdt å verne om også i fremtiden. Ingen andre land har så gode ordninger for studentvelferd som vi har i Norge, med blant annet studentsamskipnadene og Lånekassen, og både BDO-rapporten og studentsamskipnadenes egne brukertilfredshetsundersøkelser viser at de aller, aller fleste har og fortsetter med å lykkes etter intensjonene.

For ytterligere merknader til rapporten viser vi til Anne Karine Nymoen, leder av NSU, sin blogg:
http://annekn.wordpress.com/2010/01/14/samskipnadenes-d%C3%B8d/

Ingjerd Lindeland og Kari Marte Bjerke
Velferdspolitisk ansvarlige i Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund

Det er en god idé å invitere denne Baard M. Johannesen til et møte i Velferdstinget i Oslo. Be han gjerne også om å holde et innlegg der om saken. Representantene kan da høre om fordelene ved økt statlig sentral styring med eksempler fra Norsk Jernverk i Mo i Rana på 60-tallet til dagens styring av NAV. Staten stiller sterke formelle krav til profesjonalitet, men det tette daglige engasjerte eierskapet som kjennetegner gode lokalmiljøer mangler.

Og hvor langsiktig og profesjonelle er egentlig en kommunestyrerepresentant som gjerne sitter i fire år? Også her kommer jo pengene fra statsbudsjettet.

Studentrepresentanter og kommunestyrerepresentanter må naturlig nok delegere ansvar til de profesjonelle fagmiljøene, men ellers får vi holde oss til EUs subsidaritetsprinsipp; kortest mulig avstand mellom de som styrer og de som blir styrt.