Neste uke kan sjefsoverlærer Halvorsen ringe inn til første skoletime. Men ulikhetene består – selv etter 7 år med SV-regime i skolen.

Jeg vet ikke om det var tilsiktet, men NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) valgte skolefrimåneden juni til å legge frem en omfattende rapport om Kunnskapsløftet i skolen, og særlig om effektene den har hatt på ulikheter mellom elevene.

Rapporten fortjener uansett å bli lest, men de late kan finne kortversjonen her: Har Kunnskapsløftet gitt mer kunnskap hos elvene: Tja. Har kunnskapsløftet ført til jevnere “fordeling av kunnskap”: Nei.

I karakterer er ungdomskoleelevene blitt litt mindre dårlige etter vår siste store skolereform, men det er knapt målbart. Skal vi tro den internasjonale PISA-undersøkelsen, så er vi tilbake til start, dvs slik det var i 2000. Og da var det jo ikke så bra. Trøsten er at det var enda verre i 2003 og 2006.

Og ulikhetene mellom elevene består. Sammenhengen mellom skoleprestasjoner og foreldrenes sosiøkonomiske bakgrunn er så klar at grafene kunne ha vært tegnet med linjal:

Selv ikke 7 år med statsråder fra selve utjamningspartiet SV ser ut til å ha hatt noen effekt. Sammenhengen er like klar som før Kunnskapsløftet, ja faktisk enda litt klarere ifølge forskerne.

Så alt er i grunnen som før. Men den som leter finner, og som alltid er det interessante detaljer bak det kjedelige hovedbudskapet:

For eksempel at forskjellen mellom flinke og uflinke er større ved eksamen enn når læreren setter karakterene. Annen forskning peker på en åpenbar forklaring: Lærerne synes synd på de svake elevene. Sikkert en god trøst å gi 3 til en elev som bare presterer til 2, men om det noen hjelp i lange løp, er tvilsomt.

Og “kjønnsgapet” (som forskerne velger å kalle det) består; jentene er flinkere enn guttene. Og her er det ikke noe kjære mor fra lærerne heller: Selv om guttene gjør det dårligst, er det jentene som får “lærerbonusen” når karakterene settes lokalt.  Skal man få gratispoeng i karakterboken, er det altså best å være skolesvak jente.

Forskjellene mellom majoritets- og minoritetselever er store og konstante. De kan i all hovedsak forklares med foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn. Minoritetselevers prestasjoner varierer sterkt med landbakgrunn, for eksempel gjør barn med bakgrunn fra Vietnam, Bosnia-Herzegovina, Norden, Sri Lanka, Polen og India det minst like bra som de med norsk bakgrunn, mens de med opphav fra Irak, Jugoslavia (Balkan), Somalia og Tyrkia ligger i nedre ende av skalaen. Disse landforskjellene kan ikke forklarer sosioøkonomisk, ifølge forskerne. “Det er en x-faktor her vi ikke klarer å gripe”, sier Anders Bakken, som er en av to forfattere av rapporten. Men så  har de da heller ikke prøvd å sette x=kultur, og se om de fikk noe svar.

Intet nytt betyr ikke en uinteressant rapport. Den bekrefter nok en gang at forskjellene mellom elevers prestasjoner er stor og i all hovedsak skyldes forhold utenfor skolen, og som det ser ut til å være nær umulig for skolen å gjøre svært mye med. Og da blir spørsmålet: Kanskje er det andre ting man må gjøre noe med – for eksempel målsettingene. Kanskje er Gudmund Hernes visjon om at alle skal få enten fagbrev eller studiekompetanse det største hinderet for å utvikle en skole som faktisk er til for alle. Terrenget er robust – kartet må tegnes om.

Og til slutt kan man bare merke seg at en forskningsrapport på 277 sider som drøfter årsaker til ulikheter i skoleprestasjoner opp og ned, ikke inneholder ordet “intelligens” et eneste sted. Og tre irrelevante treff på “evner”.

PS “Ansvar”: Går en politiker av, er det fordi hun tar ansvar. Blir han sittende, er det fordi han tar ansvar. Ordet er laget av politikere, for politikere. DS