28/01/2011 av Baard
5

Vi blåser korpset en lang marsj

Tiden renner ut for skolekorpsene. Dugnad ersttattes av offentlig profesjonalisering. Og noe går tapt.

Jeg har 7 års fartstid med tuba og trombone i guttemusikken. Og som forelder 20 loppemarkeder og 6 års kasserervirksomhet. Derfor er det med et visst vemod jeg ser spådommer om skolekorpsenes død. Jeg tror dessverre at de ikke er overdrevne.

Det skyldes to ting: Det ene er – nettopp – loppemarkedene. Når jeg prøver å overbevise yngre kolleger om at korpsbevegelsen er tingen, er loppemarkedet det største hinderet. Og det tross mine forsikringer om at for det første er loppemarked gøy, for det andre tar det bare to helger i året, og for det tredje er det mye verre å stå i minus 12 grader laber bris og se guttungen slite bandyinnbytterbenken. De sier ja, men jeg ser på øynene at de ikke tror meg.

Det andre er kulturskolene. Ettersom middelklassen blir mer velstående, blir det overganger: Fra Øst til Vest, fra Stabburets leverpostei til foie gras, fra bag-in-box til St.Affèctation, og fra trompet og tromme til piano og fiolin (med et håp om Baratt-Due etter hvert). Og da er kulturskolene der. Og når middelklassen forsvinner fra korpset, ramler det sammen; som når det gjelder skatt er det de i midten som bærer kalaset også når det kommer til dugnad.

Et skolekorps er en liten foreldredrevet læreinstitusjon. Ikke bare lærer barna å trykke på riktige klaffer til riktig tid. De lærer også at  det er mulig å spille både 2. og 3. klarinett uten at jorda går under. Og at det er noe som heter samspill, som til og med kan fungere på tvers av aldersgrenser. Hvis man har en god dirigent til å lede det hele.

Og foreldrene lærer om den evige kamp mellom styret, som vil spare, og korpslederne, som helst vil ha med en korpsleder pr musikant på turer. Og loppekomiteen krangler aldri, men bare lemper møbler og skaffer penger.

Og snart er altså skolekorpset historie – flyttet fra frivillig sektor til en trygg og kjedelig tilværelse i offentlig regi. Det er bare å avfinne seg med det.

Men innleide svensker til å spille. Ja, vi elsker til klump i halsen, grønnende bjerk og flaggheising på skolen 17. mai? Aldri i verden. Da heller et mannskor fra nærmeste eldresenter.

PS Raymond Johansen frykter i Klassekampen at Norge skal gå i Danmark-fella, eksemplifisert med at 40% av akademikerbarna går i privatskole. Blant dem barna til Sosialdemokratenes partileder Helle Thorning-Schmidt. DS

Publisert i: Blog, Utdanning
Tags: ,
  • http://www.tranbyskolekorps.net Sven Fossum

    Hei
    Takk for interessante tanker om korpsenes situasjon. Jeg følger deg langt på vei i argumentasjonene og synspunktene dine i innlegget, men i mine øyne holder ikke konklusjonen helt.

    Situasjonene for de fleste korps i dag er at instrument-instruksjon er ivaretatt av kommunal kulturskole. Noen korps ansetter også dirigenter gjennom Kulturskolen. Men det er fortsatt slik at det er styret i korpsene selv som har ansvaret for musikalsk opplegg, uansett hvor man kjøper tjenestene fra.

    Det er ikke slik at dugnad erstattes av offentlig profesjonalisering. Det er vel heller slik at dugnad er nødvendig for å kunne betale de økte kostnadene vi som korps pådrar oss ved at all instruksjon blir profesjonalisert. I de fleste kommuner går de kommunale tilskuddene til drift ned, og prisene på instruksjon opp. Det må derfor noen loppemarkeder til for å kunne få inntekter og utgifter i balanse. Men dugnadsgraden (antall timer en “menig” forelder i korpset må jobbe med inntektsbringende arbeid) er ikke høyere i korps enn i sammenlignbare aktiviteter innen f.eks. idrett. Her er det noen myter vi i korpsmiljøet må drepe. Den største rekrutteringsbarrieren vi som korps opplever, er å få foreldrene til potensielle medlemmer med på laget. I alt for stor grad holder foreldrene igjen – og dugnadsspøkelset har skylden.

    Men jeg håper likevel at vi aldri kommer dit at korpsdriften blir overtatt av kommunale/offentlige krefter. Den eneste veien videre for korpsene er å tilpasse seg nye rammebetingelser og lage musikalske tilbud som barna synes er morsomme å jobbe med og fremføre. Og da tror jeg fortsatt at man trenger involvering fra foreldrene. Korpsbevegelsen er også avhengig av ildsjeler som brenner litt ekstra for korps. Men det er ikke unikt for korpsene! Det hadde ikke vært mye idrett, speider, Røde Kors etc. uten ildsjeler/foreldre som står på for å gi barna et godt fritidstilbud.

    Korps er viktig for mange barn, og gir en hobby man kan holde på med hele livet. Tilbudet er for bra til at vi kan la det offentlige ta ansvaret for det! La oss heller jobbe for bedre rammebetingelser, som vil gjøre det lettere å rekruttere!

    Hilsen
    Sven Fossum
    Leder
    Tranby skolekorps

  • Baard

    Takk for kommentar. Regnet med at korpsbevegelsen ville la høre fra seg..
    Håper du har og ikke minst får rett.

  • EILSABETH

    Har 4 unger hvor alle har gått i korps. To har fortsatt etter de ble voksne. Og jeg sier bare halleluja for korps. De samme 4 spilte og håndball. I korpset kunne jeg se og høre alle på en gang, på håndballbanen, en av gangen og rakk selvsagt ikke alle på en helg, og det var hver helg.På håndballen solgte vi lodd og hadde hallvakter og dugnader X 4. I korpset var det lodd og dugnad pr familie. jeg sier: FÅ ONGA INN I KORPS FØR IDRETTEN TAR DEM!

  • http://spindellett.net Vibeke Prestmo Valestrand

    Tja, hva skal jeg si? Korpsnerd som jeg er, på en måte. Fartstid både som musikant og som leder i korps, samt regionsstyremedlem i NMF Hordaland. Innspillet ditt er interessant, men analysen feiler. Jeg skjønner ikke helt hva du mener når du sier at korpsene vil flytte “fra frivillig sektor til en trygg og kjedelig tilværelse i offentlig regi.” Slik jeg leser deg, er ditt korps drevet av foreldre, også på instruksjonssiden, og du er redd for at det offentlige skal overta all instruksjon? Og da vil korpsene gå nedenom og hjem? Eller leser jeg deg feil da?

    Korps i dag lever er tilværelse i samspillet mellom frivillig innsats og offentlige midler. Jeg er ganske sikker på at dette samspillet fortsetter. Det er tilskuddsordninger, kommunale og statlige, det finnes instrumentfond, og gjennom kulturskolen kan flere og flere korps kjøpe tjenester som instruksjon og direksjon. Dugnad er, som i alt frivillig arbeid, en realitet, men ikke større enn at den er overkommelig. Det som er viktig er å øke rammebetingelsene og gi opplæring som fører til at ungene fortsetter i korpset fordi det rett og slett er gøy der.

    Spådommene om korpsenes død kan være reelle dersom folk slutter å bry seg. Et skolekorps vil alltid være avhengig av den frivillige innsatsen, men ikke minst er det avhengig av foreldre som ønsker at barna skal starte i korps. Foreldre som ser at dette er en aktivitet for livet, og at det å lære å spille tuba kan være tøffere enn mangt annet i verden.

  • Baard

    Min datter sa en gang at korps var noe foreldrene drev med for å ha det gøy. Jeg tror hun hadde et poeng. Slik jeg har observert det og slik jeg ser utviklingen, tror jeg dessverre ikke det er noe liv for skolekorpstradisjonen i et stabilt “samspill” mellom offentlig sovepute og dugnadsånd. Men jeg kan ta feil, ønsker alle korpsentusiaster lykke til, og bidrar med å kjøpe så mye dyrt juggel på loppemarked at jeg får kjeft når jeg kommer hjem…

RSS Nyheter fra NHO.no

Mest populære innlegg

Tema